Asema Sanger&Poesi copyr.

   Velkommen :)


Velkommen til noen av  Asemas` poetiske raptuser og sanger
- på nord Norsk dialekt og Norsk bokmål. Du vil snart se Asema liker knytte tekst og bilde sammen.
Se etter  linker til andre nettsteder og musikere jeg anbefaler varmt - nederst.

obs: Alle bilda vist i lav pixel oppløsning
asema.galleri.heime@gmail.com

Din og min tone

Din og min tone smake kverandrei kyss, saftig sødme og blomster - dryss.

Nån ganga svinge den som fanfara i fyndord,frasa og uhemma fjas,oftar puste tonen ro

og milde måna.

Villskapen stryk stilleførbi tåra og melankoli,tonen bli som egget,- et liv,

og ka e vel då enrefleksiv kadens. . .


Ton mè drømma, kom evighete nu,sevje, kilda og kammer, strøm innvendig - ut!

Fra der vi falt vil æ flyte,stige opp og ned og rundt.

Tonen glir og hoppe, æsveve med en skala:Kan æ være her,e det sunt.



Den dirre inn og bøye av,kjennes godt overalt,tonen stryk me hud og vegga,

fær øverst på tak, fykte himmels og tebake.

Ei tid skygge tonen tankenog famle blind i ei drift, da lokkes ekstasen hit.

Sjøl tid med trygghet og tvil blimeir enn oss sjøl, vi tørr

hjerne og kropp og sjel,slepp oss laus fra balet, e både - og, ja i tonesprell.

Å kor æ elske den dansen,dær tonen bær oss tidløs

i favn - med romansen.


Asema Helgeland 2004,

etter en skisse; `Your Notes And Mine`, Oslo 1996




 






Asema Poesikort: Drage, du flygar




Side innhold:

* Din og min tone
* Drage, du flygar ( Asema Poesikort )
* Glimtan som røre dagen
*Æ hviske
* I en stille time
* Den grunnløse kjærligheta
* Livet e laga lala
* I en by - i Oslo
* Gulle valsen ( Asema Sangkort )
* Min skjulte skygge
* Like riktig som regn
* Må tilgi, må
* Jan Erik Vold er heldig
* Ordet
+ flere sang og  poesikort
* noen nettadresser ( helt nederst )







Glimtan som røre dagen


Vi va stengt inne, mella låste døre og kvite vegga,

i galleriet, en fremmed og æ.

Ingen veia ut - no exit.

Han sparka og trampa - raste som tyr`n uten horn,

med null utsikt te natta på byen.

Og æ sjøl, veldig klar over en snodig situasjon,

satte meg rett ned - på golvet.

`Ville nøtte anledninga og kontemplere

farge i subtil førandring.

Bak lås og slå og ganske tepass, va æ

da kar`n sa: " Du, damen, kan du

sei mæ ka du tenke på . . ."

Æ svarte: "Kan ikkje heilt du, førr gåte og rim

bli besudla, forfeila når eksponert blindt, -

og som du antagelig veit; vår tankefulle kropp,

e nåkka vi mest sjøl har omsorg førr,

æ førklarte;

Det e tydelig at bildan på veggan her

er trivielt tidsførdriv førr dæ,

mens æ nyt landskap i uendelig perspektiv,

like masse med rare vendinge."

Ei stund passerte før han søkte øyan mine igjen

og sa: " Fortell om hjertet da dama!"

Æ sa hjertet e både svakt og kjempesterkt

og bevege tidssona med mange utvida rom,

år blir som korn, skygga blir som sol,

hjerta førstått ikkje som ei åpen bok her;

allikavel, kvær pulsbølga e som

om æ bladde siden om igjen ,

på leit etter tegn, førr nærmar overblikk."

Igjen forsvant han ukjente kar`n

inn i tausheta før han lufta siste spørsmål:

" Sei mæ dama, - kor møtes de som elske da?"

Æ fikk så mykje førr mæ - så æ svarte:

" Dokker møtes der hjertan legg sæ hengivent

i evigheta - rundt loven om vilje og valg, førr der

forstår vi alle kordan kjærligheta e i alt uten vold,

og ka for distansa elskera bevege, overskride.

Der kan vi sjå livet i fullfølt tillit med gjensidig omsorg,

ha respekt også førr tvil.

Kjærligheta treff oss ufattelig farga

me et rasjonelt, irrasjonelt flor og kanskje te å begripe.

Vi møtes i alt, vi våge med mot,

ved nærmaste krypinn og skjulte spor, vi møtes,

i dystert, kaotisk, forføranes vanvidd,

dratt med i strømma av ukjente drag,

ved kjerna, pasjonerte kilda, ved inntørka hav,

ja hemmelig og åpent, vi møtes i bedrag,

l saftige frukthøsta, sjøl kor anger og skam

gjør stunde te uhygga, og der ber de som elske,

de ber om godt, og godt om plass.

Du mann, du elske og i et ruskevær,

`finn kjærlig varme i skumringsblått, når månen tar himmel og sola tar dag,

vei ikke størst verdi og beste slag, førr

der hjertan rår finnes mange veia."


Vi va stengt inne mella låste døre -

grå lerret og kvite vegga

To fremmede hensatt

tel et utvida perspektiv,

i de ukjente glimtan

. som røre dagen og et liv.


Asema, Oslo 1996 <> Helgeland 2005













Æ hviske

tekst og mel: Asema


Æ hviske et savn ei langsom natt,

det e alt æ kan.

Og drømmen den hold et håp i havet,

æ ser etter lys langs veia med tvang.

Men, svart e fargen i natta.


Æ tenke nån ord og sinnet flyg,

i opp - ned - leia.

Når tankan bær godt, ser æ veldig langt

og innerst får viljen friar tøyla.

Men, fanga førgjeves i natta.


Bestandig e æ, de æ e - e godt,

heile mæ lyse.

Og kroppen e bra, den stråle fin,

æ kjenne knapt kulda som bit, svir.

Men hard ved hjerte e natta.


Æ hviske et navn førr liv i nød,

det blir ei bønn.

Det navnet kjem mildt og stryk mæ heime,

Flaug langt borte, men nu ønske æ trygt.

Men, stumt e svaret i natta.


//: Æ hviske et savn, æ hviske et navn,

- førgjeves i natta ://







I en stille time


I en stille time høre Pus smil,

han bær fjell korsomhelst, - når han vil.

Den lille, lune kroppen lage mest

innvendig lyd - bære kjenn!

Han veit ka som gjør godt,

med berøring. Veit han meir enn oss kanskje. . .

Nærvær ja, fullstendig våken og stille,

søvning og splitte pine gal.

Ska tru om han har vinga det dyret. . .


Kar`n e bestemt når fara lure,

han både finte og forføre, bære sjå.

Pus er stolt og sta så det hold, han

ruse sæ på knoppa og knoll - den her ja.


Pus e sær blant katte; han lære

meir enn de andre tørr, og så

kjem han med kry hale og kroppskrøll.

To hanna søng forlikstona mella farlige tenner

og klør, kampen e neste trekk, men triste,

mananes stemma tvihold viljen te sjakk - matt vett;

merkelig harmoni når kattesang svinge,

underlig klart. Det va sang og tona

som vant fredens sak - denna gongen.

Ingen luske av gårde med halen

mellom beinan, ingen blør.


Pus under døgn i redselsrustning

raske hender, kalde stemma, maskin,

metall og tramp med tvilsom menneskepust.

Pus e som fremmen der; skyr og skygge unna

konfrontasjona, og ennu så lojal,

og allikavel nesten totalt under frykt, - frykt!


I en stille time kjenne æ katta smile

fra taket i mørtna - rett over mæ.

Han bær fjell og årstide heilt a sæ sjøl.

Pus lika kjærtegn i ro og verdighet,

lage go`lyd og hengiven lek, sjå og hør!

Katta bær døgnet smidig, så lett når han kan

være ett væsen sjøl, han orka`kje snikk snakk,

det der gnålet, han bryr sæ`kje om ordets makt.

Pus hold på langsomme tima mens tida flyg,

når æ ser kor han kvile, kor han elske sin kos,

da skjønne æ, vi menneska kjem nesten tel kort.,

Tanken har slått mæ før, favne vi dyret ja,

så favne vi oss sjøl!


Asema, Oslo 2001








Den grunnløse kjærligheta

Ho sa:

" Den grunnløse kjærligheta e grunnløst godt -

fenomenalt godt uten betinga eksistens,

i den kjærligheta e gitt bra menneskeverd:

Det i sæ sjøl fordre at vi yte aktiv medfølelse,

levanes respekt, lære og trene på meir spenning

og impulskontroll, og - øve på innlevelse og

rom førr frie, spontane spørsmål, ja kjærligheta

forvente at vi deltar med forsøksvis kvalitet.

Og meir, den kjærligheta krev

at vi gir meir plass tel tvilen, at vi våge

undersøke tanka uten at maktsensurbånd

og frykt heng over og sperre utviklinga, ja

vi kan være raus og mjuk i korreksen og.

Å bli sjenerøs med å ta ansvar og verkelig

førvalte naturen på alvor, det må tel nu.

Grunnløs kjærlighet kan f. eks. være

gava gitt i meir åpen atmosfære, - kor spørsmålet e;

"Ka ønske Du mest . . . " , og det usagte kan være:

" Ka treng Du mest. . . Ka kan æ yte førr Dæ..."

Det ligg ei fordring rundt det å kunne

glømme sæ sjøl litt i møte med den ainner,

legge sine behov tel sies ei stund og lage plass.

Kan vi meine det e sant at

- det gode aldri framstår nedlatent

eller telsnuska med steinharde løgne. . .

Kan vi håpe at det gode førvalte likeverd, sjølrespekt

og en vilje tel kontakt både innover og ut tel andre...

E den kjærligheta nødvendig før flotte festa, fred, ro og god nattesøvn?

Tenk over detta, føl ka den kjærligheta gjør med oss "

Sa ho.

Og æ tenke at grunnløs kjærlighet,

e som et grunnløst gode i oppløst tvang,

tenke at årsakan står å skin av sæ sjøl -

uten skam, uten sånne sannhetsord en klamre sæ tel førr

å kunne leve i håpet om et godt fundament i alt og alle.

At detta grunnløse gode kan utvide humanismen

te å gjelde mykje meir enn før og nu i slit med polaritet og

dualitet og dekadens,vil æ tru. Og at den

hjelpe heile kloden tel bedre liv. Både med

og uten religiøs tru kan vel bevisstheta våkne.

Æ vil gjerne tru at vi kan hindre fleire katastrofa.

Æ tenke denna kjærligheta e så ydmyk at den

hold fram toleranse og tabua - førsiktig, vart, og slepp ting friar,

at den sånn sett gir meir langsom tid, og anledninga te

meir sjølironi og galgenhumor, så vi klare jobbe bedre

kvær førr oss og i lag.

Politikera, kan vel kjike litt på ka f.eks. mange musikera og kunstnera

får tel uten masse konflikt. Kompromiss innebære både å gi og ta,

og politikk uten komprosmiss e farlig utopi, verden e førr

komplisert førr prinsippfast absolutt idiologi,

det hadde vorre idioti, vi treng å flire.


Æ e litt enig med han H. Ibsen som så tydelig viste at

å fordre førr mykje på vegne av andre, lage ulykka.

Kanskje vi kan tenke fordring på en ainna måte nu, at

vi ikkje ska kreve meir enn menneskan kan tåle å leve med,

og da kjæm jo spørsmålan telbake tel kjærlighetas vesen.

Kan vi tåle at vi ikkje ska tåle førr mykje på andres vegne?

Kan vi tåle å elske nån som ikkje e perfekt og ikke kan vise

te god helsa, klokskap eller har kunnskap nok i vårres øya?

Kan vi kle av oss bedreviterhammen og sjølgodheta og

elendighetsfrasen: " Æ førstår ikkje . . . . - bastanten"

Vi må sjå mykje lenger enn sjølforskyldt og unødvendig skam.

Det der spennet i kjærlighetsvæsenet, e kollossalt og betyr

at vi levere mykje godhet, ikkje rart vi ganske ofte

må legge fra oss grunna førr alt vi gjær av kjærlighet.


Det e`kje greit å sei ka æ tenke, kor mykje æ trur deromkring.

At det ho sa, va godt gjennomtenkt, og rokke både tvil og tru.

Ho sa nåkka bra som fikk liv i øyan, at kjærligheta e grunnløs!

Botnlaus, topplaus!

Tenk om den va det, at den e det uten at vi har førstått det?

Hjertet bærre pumpe og pumpe i kontrollert, men vill iver.

Æ får være våken førr bedre valg og muligheta,

våken førr de aller finaste øyeblikkan fremover, det sei æ.


Asema, Oslo 2000







Livet e laga, la la.

tekst&mel: Asema


Livet e laga førr å elske,

hjertan gjør at vi tørr.

Klaging og tverre tanka

hefte oss tung med ei bør.

Håpet e lei av hatet

og hatet e lei av håp.

Vi strir meir enn vi makte,

sånn går det nu år førr år.


Livet e laga førr alle,

romslig, åpent og fritt.

Men du, vil vi ha det sånn?

Sjøl har æ bala førr snill.

Vi kave bak låste døre,

og sleppe fri skjørt førr fort.

Vi lengte meir enn vi ordne,

og grådig velge vi bort.

//; La lalala, la lalala,

livet e laga Laa aa

La lalala, la lalala,

la lalala laa://


Livet e laga førr helsa,

mens kulda hold oss i hi.

Omtanke kjæm du nån gang,

kunnskap, slepp du oss fri?

Kordan løse vi gåte,

og språket i stramme sko?

Når vekta heng med det onde,

kan vi elske oss sjøl te ro?

La la la la . . . . . .

Asema, Helgeland 2005





I en by. . . . i Oslo


Kan du høre en hel lyd, en forundelig tone,

 dronet rundt en dissonant by

i Oslo. . .

Hør stor klang, hør over - under sang,

ikke bare løgn, ikke bare grusom skam,

en harmonisk fylde halvveis skjult - i Oslo. . .

Lyden leger, lammer, dreper,

lyser og løfter oss innerst ned

- bærer fram og burer, kjenn

lydkontakt i kaos - fred,  i en by . . . . i Oslo


Kan du kjenne sløret, en himmel drapert

- et hav i disen rundt åsen;

et under - over - styrt rom ligger høylavt.

Lyden virrer rundt tung.

Lydsløret brer inn nattlivsenga - mellom toner

er lyder i bås, i en by - i Oslo.

Kan du stenge av og velge klang

- ta inn - låse lydkrana med søvnig rytmestas.. .

Erkjenn lydforakten arkitektvenner, gjør noe med den!

Hvem kan velge drømmespeil i et seigt og frydforfekta styr

rundt en underlig lyd, - et forferda vanvittig og koselig yr

i en by - i Oslo . . . 






Asema Sangkort: Gulle Valsen








Min skjulte skygge


Jeg ber min skjulte skygge komme fram.

Kom ord med vind, diss disen, kvinne.

Skygge sitt ned, her - med ditt navn

Kom vennlig, - jeg ber.


Du mot - med - oss - vesen

gyng langsomt og lenge.

Hold fram ukjent fortrengt til klarere syn,

vis glemte spor og gamle fyrtårn,

gyng liv fra skyggenes yr - for verden, jeg ber.


Gråskimmerskygge, slå glimt av farger,

bad himler i lysmørk varme - nær vann.

Om masker bar uhygga innover ytterst,

la noe få være, la le bort forderva skam,

kjæl lyset i glød med den aller minste,

for en liten en, skygge - jeg ber


Kom inn i varmen du forsynsforvirring

ta med de skybrudd, den svetten du led

Løft opp råk og stive rygger, løft marka gylden

Kom til grytene skygge, kom nøktern, - jeg ber


Mine halvtenkte svik, hold tål under tak!

Hva skrytbabbel gjør; - kjenn det, vit når det er galt å yte . . .

Nok ja, nok stenger grådigheta av: Skyldkrava er aldri i tvil.

På andre og oss selv, selv som tidsfordriv. Tvil er sunt - fint!

La meg kjenne deg skygge, - jeg ber,


Kom magelatter og alvorsdoser,

le bunnløse gåter, syng toppfri låt - skygge for sjel og hel lyd.

Bølg meg inn og brus meg dit - der havet husker det meste

Kom inn i huset ved tårer og tvil, lev i livet og minnet:

Kom trøst meg skygge, - i håp jeg ber.


Asema, etter skisse 1999 - 2004










Like riktig som regn


Like riktig som regn er når

raseri varsler understrøm.

Godt mot kloker noe til, noe blir

til innvennlig ut.

Tåreelva fører meg videre.

Elva rundt båten i god flyt, kanskje

livet fornyes langs lyden av vann. . .

Jeg siger nedover der gråten binder,

bøyer, svinger, renner kanalene fri.

Vannet lar synet gå dypere, jeg ser bra.

Havet tar i mot min hemmelige skam,

frigitt og oppløst fra dammer er jeg -

en som prøver tilgi feil og forvrengt,

dette feilvurderte, mine feilgrep:

" Så så lille vesen, - du blir gynga varm igjen,

du skal bli ung og kjenne livet mykt." Stemmen nynner.


I våt understrøm, løgner dratt med i siget -

vaska, berørt med sand, stein og bølgedaler,

jeg flyter med en bønn i vann og hører sangen:

" Så så, gyng med lille barn, lille barnet du."


Nye bilder demrer rundt denne opp - ned - heltinna:

Hun som tåler møte sin strøm med andres sterke sig,

både feilfull, overmodig, uperfekt, defekt, og enda passe bra,

bra nok til å gynges fri. " Så så, gi tål gi tid, lille du" nynner hun.


Hun griper arbeidet, hun tar, drar og redder som best,

hun kan, hun er der hun aner det meste og ikke vet alt,

ikke vet tid.

Like riktig som regn er bruddet med det som var,

riktig er å vente nytt, komme til tåls med savn.

" Så så, lille kvinne la ditt liv få navn." Sånn går stemmen.


Jeg kjenner det våte binde alt bedre sammen, det tørre fuktig.

Stiv var jeg, og nå nesten sevjemyk, - jeg klarer bøye av,

føler krafta i hver pore, frisk og ny..

Like riktig som regn; ja jeg vet nå, vet om gjenforening

i meg selv - til et friere møte med den andre.

I denne meg kan jeg observere, lytte og danse med en friere slep,

og en sånn makt kjennes god. . .

" Så så, lille kvinne, syng din sang, lille du"

Asema, Oslo 2002







Må tilgi, må


Skal til å fatte, begripe, favne

hva jeg kom til å gjøre

av sår lengsel: Det var stupmørkt

Hva fant jeg vel på av flukt og impuls

og hva ble tålt av andres

tukling og kødd med mine lysrom?!

At jeg ble avmektig syk,

- må tilgi, må det. På tide å høre,

høre det ignorerte, lille såre,

stille lavmælte varsle tungt;

Noe var der jo - jeg hørte da noe hviske . . .

eller var det kanskje innbilt varsel og avstengte rop . . .

Ingen kan hele tida kontrollere det forferdelige;

da måtte en alltid evne erkjenne sitt eget liv –

også når det tegner fatalt.

Jeg var ikke mye bevisst fatale valg.

Tilgi meg selv - må det

Ikke naken alle veier hele tida,

ikke uten refleksjon alle veier hele tida,

Ikke fylt med underholdningsdriv – det der  skjult på si`,

Må disiplinere, balanse bedre, kjenne godt,

uendelig glede være god innvendig og ut -

selv i styggeste synet; - se at jeg også er pen;

Dette styggvakre vesenet er meg; styggpent er bra ja,

må gradvis tilgi mer enn meg her og nå, tilgi

for livet og lovene som former oss selv i andre.

Må noen ganger se likhet, se egen refleks i noe som er fælt

i noen jeg kjenner, må tåle synet uten at hele meg er dette, er galt.

Det går kanskje an å se mer perfeksjon når en har sett feil forandres. . .

Tilgi mer enn meg, ja, men ikke alt på en gang,

ikke nå. Sorg kan være en langtekkelig prosess,

selv denne huden har blitt langsom.

Må forsone mer først, må komme fram til entusiastisk tid,

for det harmløse, deilige ukjentes skyld.


Asema, Oslo 1998







Jan Erik Vold er heldig

Han kom fram til en sang i en rytme
som svaia lett inn i felles groove,
ny og gammel beat. Om han fant sangen,
dumpa over den eller sleit for å komme
inn i musikken vites ikke her, uansett:
Jan Erik Vold er heldig.
Vi lytter på stemmelek og ordmaling,
fryden går gjennom marg og bein.
Ordet danser i bonus til sangen;
meining i flom, klangflora og flamme.
Lidenskap humoristisk alterert,
jeg går aldri lei av den inspirasjonen.
Ikke sånn at en må høre, lese og lytte
hele tida, mer som en inderlig glede
 hver gang en lytter og gjenkjenner.
At ord trenger en stemme å klinge med,
 ( for å ha kraft ) er sant:

Se bare Hitler suggerere seg selv
med massene,dirigere fram ondt,
han stimulerte mistrivsel til hat og
appellerte til hathandling,
en grotesk sang det der.
Hør bare hvordan stemmer etterpå anfører
skråsikker agressivitet kontinuerlig
 - 60 år bakpå 2ndre verdenskrig.
Hatet blir ikke instrumentelt før det
blir pågående, aktivt forma til aksept.
Om noe blir gjentatt for ofte, kan
det sløve ned aktiv lytting,
ja - sløve ned mottakerapparatet.

Lytt og se hvordan Martin Luther King
lot følelsen løftes til felles høyder,
ord og stemme utbakt fra en felles drøm.
Kjenn hvordan Barack Obama lar stemmen
gi mening til felles besluttsomhet, nå
er tida for ny innsats, håpet har kommet
til valg og mellom alle alvorlige
formaninger bedåres vi av: Yes, we can!

Jan Erik Volds stemme rører hele kroppen.
En sommervarm høstdag i 1979
ser en plutselig Vold sykle i gatene rundt Bislett
med flagrende hår og flygende gevanter. Stilig!
Latteren sitter løst der og da.
Tenker ikke på  Loffen - diktet,
 Vold- stemmen eller jazzen, men føler en
god sammenheng i den gestalten som fyker forbi.
Tenker kanskje at det stemmer på en prikk -  naturligvis
 ble han vår ungdoms poet, jammen utfolder han
livsgleden også utenfor medias blikk.
Og - så er det noe med oss som vokste opp
med Bislett-brølet via Radionetten da. . . . . .

20 år seinere ser en statsminister Stoltenberg
sykle øst for Akerselva, Oslo -  i sin tids gevanter.
Det varmer å se en høytidelig samfunnstopp
tiltrekkes folkelivet, og det allminnelige
ualminnelige her på berget blir synliggjort.
( Hvem husker ikke Kong Olav med skia på
trikken under oljekrisa, da bilene stod noen tiår tilbake. )
Nå for tida er folket på fornavn med Jens.
Stoltenberg er heldig som fant sin sang.
Samtidig må en innrømme en ikke har hørt
Jens synge mye uanstrengt - ennå.
Men, se det er en annen vise
vi kanskje får høre.


Jan Erik Vold har visst blitt 70!!
For en glede at han ennå synger.
Heldige vi som får anledning til
 Vold-drypp og Vold-retro via media nå.
En tenker at det er snodig hvordan
en stemme, en sang kan sette
dype spor i minnet, men så veit
en jo at alle stemmer er helt
  genuine og samtidig temmelig like - egentlig.
Hukommelsen tar fram det unike om den får lov.
Jeg har hvert fall kjent igjen noe av meg selv
 i det overraskende uhørte som brått kommer
til lyd fra en intens sanger.
En er glad for at Jan Erik Vold er heldig
og kan spre dette hellet over land og folk.
Heldig at våre etterkommere kan leite i
dagens lydbibliotek, få høre en særegen sang
- den originale stemmen uten tolk.

Asema 2009 - 2010












Asema PK: Piken i Rom






Ordet

Langsomt kom ordet til.
Og ordet var helt, kanskje ikke uten
nødvendig tvil, men aldri frarøvet egenverdi
og splitta i biter, delt til filler.
Ordet var til - lenge før det ble mobba, kua, trua,
forbudt og forsvant i glemsels- såta,
i fortrengingståka hvor korttidslykka
rusa seg opp og ned og
forsvant i en gråkjedelig, understimulert flyt den og.
Ordet fløt med en ubevisst strøm.
Lengselen bølga i ordet, ett var sikkert i  behov for annet,
alene og ensom var ordet.

Sakte smøg tanken fram, stille i en hviskende drøm:
En stemmes bønn om beveggrunn og mening -
fløt inn mellom frodig provoserende og fredelige tankedrypp.
Ordet behøvde mer enn seg selv, i lengsel etter synlig
form og bekrefta lydkuliss: ja, for ord har lyder og stemning.
Ordet ville stemmen og sang.
Ordet trengte samtalen med tanker, tvil og tro.
Ordet trengte vokse i prat med andre enn seg selv.
Ordet kom til i vill og god natur, ordet i  god dialog med dyr.
Som liten og gjenfødt var ordet tilbake og fant veier inn til min ro,
ordet fant kjærlig handling og gode råd -
selv når ordet spratt fram uten fortanken
eller baktankens skarpe vidd.
Det ligger noe klokt i foreninga mellom ord, tanke og handling,
når ordet får boltre seg i ærlig kommunikasjon.
Med og uten ord lærer vi  tåle feil og vi behøver både mer
og mindre ordtoleranse - både du og jeg.
Da ordet fikk gro med sår og vokse utover lidelse, klage, mistrøstig
og tabu, fikk ordet mer tyngde og trivsel og fred her og nu.
Behagelig kom ordet hjem.

Sakte blei ordet gitt fritid og jobb og frigjort i tidløs bruk,
fortid, nåtid og framtid veltilpassa i ordets famn,
ord  i flom - med alvor, lek, sprell og godlåten havn.
Ord kan virke helt i alt som er -  og nesten bli meg, bli deg
- ja sånn som vi er.
Kanskje vi skulle verne om dine ord like mye som
mine  - og alle -de - andre - vi - ikke - kjenners - ord. . .
Klarer vi ville la ordet sige inn og lytte til andre da, må vi

ha litt ekstra medfølelse med i god kommunikasjon?

Ord trenger tid og rom, og særlig om det kaver forlatt og
må gjenvinnes, forma om igjen eller bli laga ny.
Å sette ord på ukjent vi oppdager eller skaper kan underholde
som eventyret og  være praktisk for mer.
La ordlyder klinge til mer forstand hvisker drømmen:

Langsomt kom ordet fram, og jeg vet;
ord går tapt i babbelkjør, revolverprat, stress
og skammelig tøv,  selve ordet og vi med trenger
også respekt og glede ved ytring og lytting;
 - ser du ikke at ordet speiler skjøre mennesinn,
og deformeres gjennom selvgodhet uten
gode grenser og selvkritikk?
Jeg føler ordet ofte passe til stemmer og melodi, ser du -
ord som liksom svever inn  og ut med rytmer,  polyfoni.
Rytmen i ord -  puls uanstrengt.
Sakte blir ordet mitt, og jeg får tanker
om ord og profeti.
Det er noe ugreit med å la være å skape selv.

Asema 2010
 




Asema TP: Rulle rulle snyball





Asema PK: Lystiman






Asema PK: Med mørketidsgåta






Asema PK: Sovne i blått







ASema PK: Blålilla november







Asema PK: Vi lå her på kaikanten






Asema PK: Porselenskoppa





Asema PK: Oppunder kaia







Asema PK: Lille Pus





Asema PK: Om vi vil vite





Asema PK: Vilt land






Asema PK: I stillheten nær fjell












Asema PK: Blå natt






Asema PK: Komme heim






Asema PK: Krystallteppet






Asema PK SK: Mange blå hjerta





Asema PK: Mange røde hjerter








Asema PK:  I den andres blikk







Asema PK: Mange grønne hjerta










 Link til nettsiden Asema songs - poems:
med tips for eminente  musikk - nettsider ( musikere )


Asema Lyrics Songs Poems copyright









                                                                   Noen adresser nettsteder:

http://www.no.wikipedia.org/wiki/Peter_Wessel_zapffe
http://www.oslo.net/historie/MB/utg/9601/perspekt/1.html
http://www.olsholt.no/works/wtemp.php?.page=zapfe



www.haugestiftinga.no
www.no.wikipedia.org/wiki/Olav_H._Hauge
www.nrk.no/nyheter/kultur/forfattere/195507.html



Andre norske forfattere og lyrikere på wikipedia:
www.no.wikipedia.org/wiki/
Rolf Jacobsen, Inger Hagerup, Hans Børli, Åse Marie Nesse,
Stein Mehren, Jan Erik Vold, Lars Saaby Christensen, Rune Belsvik,
Kolbjørn Falkeide. . .. . .




                                               http://www.nrk.no/folkemusikk       non stop folkemusikk Norge

www.folkemusikkscena.no/lenker

http://www.myspace.com/sigridmoldestad       a norwegian fiddler, songwritwe, singer
http://www.folkogdans.no/index.php?cat=74513&view=1239

www.folkogdans.no
www.fordefestival.no

www.myspace.com/valkyrienallstars

www.Hallvar_T_Bjøtrgum.no      www.myspace.com/Hallvar T Bjørgum


www.folkogdans.musikkonline.no/shop/default.asp

http://www.oddnordstoga.no                             a  norwegian folk singer songwriter and his brother:

http://aanordstoga.no          a folk singer

http://www.karibremnes.no              a north norwegian singer songwriter poet

http://www.olepaus.no                              a norwegian singer songwriter  poet from Oslo

http://www.jonasfjeld.no                                                a norwegian singer songwriter originally from north Norway




Comments