Startside‎ > ‎

A. Fortelling Småjenter og Storjenter copyright Asema


Velkommen til å se mengder foto fra nesset
 og lese Asemas fortelling 2009:
Asema i mimre - modus, ja  
- i form av ei fortelling
 sterkt  inspirert av oppvekst
og godt vennskap heimplassen på Hinnøya.
antall sider: 7 A4
Men først en liten intro med ord og bilder:


Frua på nesset hadde mer enn
dukkehuset  og stuene vi småjenter likte så godt:

Her var  herlig vaskehus, arbeiderbolig, to kaiområder
med bryggelager, lokalbåtkai, to butikker
og sildoljefabrikk
med adm.bygg og boliger til ledelsen


       Dukkehuset til Frua på Nesset    



Frua på haugen hadde stor hage med
mange bærbuske, en diger fjøs og masse

jord og skog som omkransa nesten hele nesset +
 et trivelig kjøkken med kakao og sukkerkavring

vi fikk lov å dyppe med.


      Bolighuset til Frua på Haugen     



    Småjenter og Storjenter, en fortellinga av Asema   

Fra Asemas tekster `Småjenter og Storjenter `                                                                                      Copyright Asema

Småjenter og Storjenter.                                                                                                                                                                                                                Side 1 : 7


Hun bodde på oversida av veien og jeg på nedsida, født den samme sommeren; og bestevenner av pur glede, 60 – tallet var et faktum. Jeg likte godt å se mot `øversida`, for der var urskogen, dissa ( huska ) og tyskerbunkersen og de store jordene og utsikt mot skolen og marka. Ved huset stod også bilen med lasteplanet vi pleide bruke som scene når vi øvde sanger og laga orkester. Det var et fint hus å løpe `10 – runden` i. Huset hadde gelender ved inngangstrappa; nærmest perfekt turnapparat for oss små.

Det var ikke det at jeg ikke likte å se mot nedsida av huset vårt, men `nersida`var litt trist fordi naboene hadde markert gjerdene med piggtråd; de likte ikke unger i hagen og ville ha seg frabedt når noen brukte eiendommen som snarvei til nedre bygdevei. Heldigvis var det en eldre mann parallellt med det huset; han hadde ikke noe imot at vi gikk mellom husene - der hvor det var fritt fram uten gjerder. Og så var det noen som fant det helt naturlig å lage ei åpning i selve hjørnedelen av det piggtrådgjerdet, for det grensa jo mot tomta uten gjerder og da var det greit å komme seg ned i bygda for unger som oss. Men da den porten blei etablert som passasje, kom det skjenn og munnhell så det rakk, ja – sånn var det og vi lot være – for fredens skyld.


Der hvor vi bodde stoppa veien mot jordene over selve neset i bygda. Lengst ned flata landskapet

seg ut langs fjordarmen og videre steg terrenget slakt opp fra fjæra mot markagrensa i et høvelig bratt terreng her og der. Marka tegna seg oppover med åsrygger og topper - litt småkupert terreng over bygda. Man kan godt si at det nesten var i den mest frodige delen av fjorden vi småjentene vokste opp. Marka frodig, jordene frodig og havet med. Bakkelandskapet var gjennomgående i bygda, bortsett fra to langsgående veier; en litt nedenfor marka og en litt over fjæra nær neset, - bygdas naturlige sentrum lå rundt neset.


De to mektigste damene i bygda bodde respektivt i hver sitt område av sentrum. De var enker med barn godt på vei inn i voksenlivet og de bodde i velholdte hjem hvorav det ene hadde noe storslått preg: Den kritthvite hovedgården stod på den sentrale tomta av neset omkransa av et hvitmalt stakittgjerde som grensa til arbeiderbolig, veksthus, vaskehus, godsekspedisjon og lokalbåtkai, trevarelager, fergekai, sildeoljefabrikk, kafe, bakeri & konditori, ølutsalg, posthus og butikk. Den andre mektige damen hadde storgård på høyden over neset - med utsikt over sentrum fra huset og jordene rundt. Der var få veier og få hus i forhold til nå.

Begge fruene hadde store hager med høye trær og bærbusker, men Frua på haugen hadde jordene og en bjørkeallè som ytre markør – landskapet var hennes på en annen måte; hun eide liksom jorda følte vi. Frua på neset var det som holdt portalen til havet åpen og gav sysselsetting og bolig  til mange.

Det var landbruk, skogbruk, havsbruk og diversiteteten av forretningsdrift de hver for seg og tilsammen representerte.

Damer med høyest rang ble titulert som fruer og de under dem med fornavn og vi tenkte neppe særlig på at menn ble benevnt med etternavn i det daglige. Det tok noen år før vi skjønte flere sammenheng ja - og hvor det etterhvert bar hen med noen æreskodekser, tabuer og det sterke kjønns omdømme, – nei, akkurat det vil jeg ikke komme inn på her.

Jeg nevner noe allikevel; en slags ærefrykt for det øvre sjiktet lå innbakt i dagligtalen, den kom så og si inn med morsmelka. Vi småjenter hadde annet å bry hjernen med enn alskens sosiale hindringer og grenser for vår oppdagertrang:

Vi prøvde ut en verden som var helt ny for oss - og ganske gammel for andre. Og i all vår naivitet trodde vi verden og livet var helt åpen og tilgjengelig for oss. Vi følte mest godt og trodde på voksne slik de nå engang var og virket på oss: Vi så nemlig forskjellene og samtidig det som var likt: Uten å forstå det så og oppfattet  vi  uten ord. Ordene lå i kroppene  til modning – og det ble nesten til at flere ord gjæra inni oss ettersom årene gikk. Lageret pakka på seg og trengte flere rom for uttrykk.



`Småjenter og Storjenter `                                                                                                                                                                                                                     Side 2 : 7


Men, altså her, På en helt vanlig tirsdag drev ikke to småunger å diskuterte den ene personen ut i fra den andre; - for de andre fikk være som de var selv om vi kunne bli lei oss for at noen – i våre øyer– sa noe dumt og var ekkel på en måte vi ikke helt forstod.


Folk hadde mye likt for seg - selv om ritualer, status og meningsytringer kunne være forskjellig - og det føltes trygt og forutsigbart at det var plass til alle slags personer – alle hadde sin betydning og de fleste fikk lov å bidra med noe til fellesskapet. Vi så med barnets enkelhet og det var som det skal være. Og med årene kom flere anledninger til å få et nyansert og helere bilde av livet  - nettopp fordi så mange karakterer hadde naturlig plass i oppveksten.


Der var ikke mange tanker om at den ene var så mye finere eller bedre enn den andre og vi likte selvfølgelig at voksne hadde tid å bry seg og at de viste at de ville være snill med unger. Foreldrene våre hadde gjerne flere jobber som finansierte etablering av hus og hjem. Det var ei nybyggingstid for krigsbarna; foreldrene våre: De visste vel knapt hvordan det var å være arbeidssky, arbeid ga glede og frihet for dem, – og når det stod på som værst fikk noen heldige barn hushjelp. De fleste ungene i gata hadde mye utetid og vi var henvist til oss selv lange tidsintervall, jevnt over var det slik for unger på den tida. Vi fikk være i fred bare vi ikke forstyrra voksnes middagshvil. Fikk de ikke fred, ble det rabalder og konsekvens med innskrenking av etablert radius for fri ferdsel.


Vi to småjentene hadde allerede et liv i leken bak oss – enda så små vi var: Vi stortrivdes med den lange oppdagelsesferden i det ukjente. Det bar videre hver dag som gikk, og nå var stabbealderen definitivt over: Vi hadde etter hvert fått plikter og nøt større bevegelsesradius ettersom vi overholdt grensene for hvor vi fikk lov å gå. Det var ikke alltid vi fikk lov å leke med eldre søsken eller andre barn i gata vår, men det gjorde ikke så veldig mye, vi lekte så godt aleine og elska å undersøke omgivelsene på vår måte. Vi vandra altså videre ut og hang først rundt de voksne ved heimen. Den første vandringa gikk til bekken langs husene våre.


Den snodde seg nedover marka langs jordene og videre forbi urskogen ( der fotballbanen nå er ) og forbi husene våre der gata stoppa mot bekken og jordet. Derfra var åpen utsikt ned mot fjæra og ut over havet til Øya og bygdealpene langt ut i det fjerne. Landskapet åpna seg for oss, og vi tok inn naturgavene med fryd. Bekken var nesten den andre heimen. Lukt og jord og slam og stein og kulper og demninger og frosker og røyskatt og store kyr og hester og Bekkeblom og Engsolei, skyggefulle trær og gress. Masse gress og løv, gamle greiner med lav. Leken skapte livet der og da – den leken skapte livsom stadig gir påfyll til mer her og nå.


Altså, vi var blitt et par år eldre og fikk bevege oss lenger og lenger fra heimen, - når vi viste oss tilliten verdig da. Første ærender var å gå alene på butikken og hente melkespann. To småjenter ivrige for ikke å søle en dråpe på den tunge, bratte bakken opp til gata vår. Etter hvert fikk vi lov å leke i sentrum også, det blei naturlig å holde seg nær jobben til foreldrene mine. Vi kunne gå innomhus og vi fikk lov å hjelpe til – med godt laga mat og mer frihet som belønning. Og så kjente vi en som var like gammel som oss som bodde i arbeiderboligen til frua på neset, og han lekte vi godt med. Mora hans var gudmora mi og vi fikk lov å henge rundt når damene brukte vaskehuset. Stor stas det – for det var ei herlig stemning og deilig godt med såpelukt og varmt vann i det huset. Lukten av reine klær tatt inn fra snora, ja – vi hjalp til bare for å få være med der. Mye latter - og radioen stod på og vi sang med.


Jeg vet ikke nøyaktig hvordan det hadde seg at akkurat vi to småjentene blei tatt inn i varmen hos de to mektige enkene i bygda. Den gang tenker jeg at vi var ivrig utatvendt i ønsket om kontakt – og vi skulle komme til å elske de øyeblikkene av idyll disse gårdene tilbød oss.




`Småjenter og Storjenter`                                                                                                                                                                                                              side 3 : 7


Uansett  hvordan kontakten kom, var det  kjempspennende å tenke seg inn i fruenes mer personlige og private sfære. Det skal som kjent flere parter til for å skape en relasjon, og i ettertid ser vi at det nok gikk begge veier det behovet.


Hun på haugen må ha sett oss jenter da vi la ut på langferd med marka som mål, vi hadde med teppe og to hauger med flatbrød smurt med margarin og sukker og sekker med saftflasker.

Unger kan også legge store planer, og forandre målet underveis. Som den gangen vi la ut teppet på jordet og lå der i en evighet, lå i fred – hadde det stille med lukka øyer og så sola gjennom det blikket, så med åpne øyer alt smått som bevega seg i myk vind - og flira og sang - inn i mellom

korni flatbrød – jafs; flatbrød med margarin og sukker gikk ned som varmt hvetebrød.


Akkurat den dagen var det mest fristende med enga og flatbrødene, andre dager hang vi rundt enkas gård og hadde det trivelig uten å gjøre noe galt. For – det måtte vi passe på - ellers kom vi til

å bli jaget vekk sånn som de andre ungene. Men frua jaga ikke oss to nei, vi fikk lov å pusle i hagen og rundt låven, særlig om vi hjalp til med hagearbeid da. Andre dager kunne hun se oss hoppe paradis eller springe ti -runden eller høre oss fra toppen av lastebilen synge ut av full hals; « . . .jeg vil være fri, det er min melodi, . . . du som tramper og trår på den vei som er vår, - du er dum, vi vil være ung . . .»


Mødrene lot oss låne kasserollelokk, visp og annet lydverktøy lånte vi fra kjellerboder - og ellers fant vi det vi trengte i tyskerbunkersen på jordet til frua. Der lå det alt fra uhyggelig interessante røde patronhylster - til hjelmer, ja alt det de reiste fra av hermetikk og kokekar. Mye var delvis ødelagt - så da hadde vel noen dratt i en fart da. . .

Jeg kan vagt huske en episode hvor jeg tror vi fant ubrukte patroner og kanskje noe mer farlig, - og at det var uro om det der og at vi fikk forbud om å leke ved bunkersen til det ble rydda. . .

Noen voksne fylte igjen bunkersen med jord, og like fort hadde ungene gravd seg inn igjen.

Kan være at fantasien spiller et puss nå, at noe av det jeg tror nå egentlig har seg fra at vi fantaserte på hvordan krig var, - vi så for oss hvordan de hadde skutt og såret andre og sånn der fælt. Guttene var mer opptatt av å leke cowboy og indianer enn oss, - vi søkte mot spenninga – og det å se alt inni – og inne fra den bunkersen.

Krigsleken var ikke helt vår greie. Og det med å være uvenner måtte også prøves: En dag stod vi bak hver vår jernport og så stygt på hverandre, - kanskje vi sa stygge, sårende ting også – det er ikke greit å huske alt nå. At noe er fortrengt er like greit. Så gikk vi tunge til sinns hvert til vårt og hadde sikkert en dårlig kveld og ikke noe natta god der nei. Dagen etter var vi bestevenner som før og aldri mer stygge med hverandre – aldri! Men som sagt, frua hadde sett en god lekeatmosfære og sikkert likt det hun så, for vi fikk lov å hjelpe med små tjenester og ærend. På sin litt røffe måte,hadde hun en slags omsorg for noen av ungene.

Fra gården sin så hun oss Frua; fra vi lærte oss å stå på ski og til vi blei så proffe at vi anla ei skisløyfe og gikk runde etter runde. Hun så da venninna mi hjalp og motiverte meg med skiglede og mestring - på tross av store balanseproblem og en svak fot gikk det seg til. Jeg gikk en halv runde mens hun gikk en hel – eller rettere sagt; hun løp på skiene som en vind. Se for deg en liten kropp med et flagrende, tykt brunt hår under ei topplue med viftende dusk og armer og bein flaksende som en fugl i løypa. Frua så sikkert småjenter prøve hoppet guttene anla der jordet var brattest.

Også der hjalp vi oss selv på en måte innafor: Vi tråkka bakken for gutta og prøvde ut hoppinga selv om det var guttas domene. Skøytebanen lå rett ved huset hennes. Der kjempa jeg meg til å klare gå på dobbelskøyter, og de andre kjempa nesten like mye med skøyter og sko nedarva og vi var vant med å fylle sko så de passa – for å si det sånn. Gleden var stor når alle ungene gikk på speilblank is.Hun må ha sett noe bra gjennom vintre og vindu. For en dag var vi der:


`Småjenter og Storjenter `                                                                                                                                                                                 side 4 : 7


Innafor ja - endelig i stuene hennes; og det blei slik at når hun hadde hengt opp julestjerna, kunne vi bare glede oss til å få pynte juletre og lage jul i heimen med henne. Venninna mi pleide sitte i vinduet og se mot den julestjerna og vi så den begge fra hvert vårt hus og vi syntes litt synd på en som kanskje var mest alene i jula og vi gleda oss veldig til Frua skulle be oss inn igjen.



Hun hadde en schâfer; en bisk vakthund som nok var litt farlig - han hadde fått en overdimensjonert vokterrolle – og han rømte noen ganger og det var trist å se at han ble sånn av å stå i bånd. Det var flere hunder som hadde det sånn tidlig 60 – tall. Etter jula blei vi invitert inn igjen for å rydde. Da vanka det kakao og restemat etterpå.


Der satt vi da - i den mektige fruas kjøkken, var storfornøyd og småpludra som småjenter gjør. Hvordan gikk så den praten.. . .; jo - vi var sikkert innom alt mellom himmel og jord eller vi var stille – naturlige sjenert som de ungene vi var. Men, selvsensur og hemninger var ikke komplett implementert i psyken der og da - det der kom noen få år seinere. Ja, vi var tenkende små vesener og det som kom ut av munnen var ikke alltid ekko fra våre foreldre eller andre voksnes tankerom – selv om vi nok var mye prega av deres holdninger, vi prata friere enn som så - mener jeg å huske.


Kan ikke minnes at Frua hadde så mye å fortelle eller om hun fritta oss ut med masse spørsmål - sånne hvor det nesten ikke var plass til svar, - så¨da kan det vel være at vi hadde noen ganske så frie pratestunder med plass for litt undring og barnslig skvalder da. Kunne ikke like å få  tusen spørsmål på en gang, - det  nesten forvirra, følte det ikke var plass til svaret mitt -  og det er ei erfaring som er likte relevant for voksent liv tror jeg. Det kjennes bra å få god tid til å svare, og barn trenger mer av tenkepauser før både ord og tanker ligger på tunga.


Jeg unnet venninna mi å ha så godt forhold til den Frua – hun var kanskje mer knytta til henne også fordi broren hadde fått jobb i lastebåten til fruas sønn – og det var lutter glede og en annen verden som åpna seg med den båten der broren var en av mannskapet. Hvordan var hun denne enkefrua med den store gården da. . .

Jeg så en tett, rund og robust sånn mellomhøy kvinne med stramme, nesten innbitte ansiktstrekk, - og det kan være jeg så henne ut fra at jeg var litt redd henne etter å ha sett sinne når hun jaga unger fra gården. Hun hadde alminnelige hverdagsklær og jeg har også et bilde av henne som noe streng, kanskje hun fra gammelt av var et disiplinert arbeidsjern. At der blei for lite omtanke og belønning for strev, ja sånn spekulerte ei lita jente. Hun gikk med stokk, og var nok ganske gammel – hun var ikke mye å se ute på veien, men holdt på i hagen og rundt huset. Det stod også for meg at hun kanskje mangla glede i livet - og det var leit å vite at det var så satt – at det kom til å fortsette sånn. Allikevel må vi ha møtt noe barnlig i henne og kanskje der var noen lyspunkt jeg ikke så, kanskje vi lo sammen med henne. . .


Ja. skrekk og gru, vi trodde nesten sånn om voksne; liksom at når en omsider og endelig er voksen, er en alltid voksen og alvorlig og da er alle ting satt og ikke til å forandres – at det uforanderlige var synonymt med trygghet; en trygghet uten særlig glede. Et voksenbilde begynte å forme mer statiske baner, livet som voksen virka ikke lenger så fritt og forlokkende for alle vi kjente – sett fra mitt lille bekymra skråblikk ble verden mer komplisert.


I mørketida var vi litt mer innomhus og hadde tid til praten og dette herlige: Kakao og knekk; Smak på ordene; kakao og knekk midtvinters. Bare tenk den kjøkkenlukta!

Vi følte oss som eksperter på tilberedinga den gang ja. Innholdet var det så som så med, det var å bruke det vi hadde, og det var godt nok.


`Småjenter og Storjenter `                                                                                                                                                                                                        side 5 : 7


- og vannkakao er også godt med en liten smørklatt i.

Det sterkeste minnet fra Fruas julehus smaksmessig er fra den gangen hun serverte oss brødskive med juleansjos med en spiss, veldig sterk, nesten grusom smak:  - og vi som var så godt vant med sukkerkavring dyppa i varm kakao. Nam nam. Men nå, det var nytteløst å klage, for dette hadde vi lært; en skulle aldri klage på noen mat en fikk når en var gjest.

Da ble det uvennskap og en fikk kanskje aldri komme på besøk igjen. Underforstått, en skulle ikke motsi vertskapet når en var på besøk eller i en underordna posisjon. Det var slik jeg forstod det da. Men, - juleansjos var noe så fryktelig å ha i munnen! Æsj. Tro om vi klarte å være å si noe, - tro hva hun kunne oppfatte av vårt uttrykk. . . jeg var livredd for å skulle komme til å glippe ut med min misnøye. Og plutselig slo tanken meg, - tro om hun hadde det artig med å

lure i oss den ansjosen? I så fall må det ha blitt min første erfaring med bisarre gleder folk har for seg. Ja, for hun måtte da vite at små barn ikke klarer sånt sterk så gammel som hun var! Det raste inni hodet mitt, og det ble vel så sterkt at jeg ikke klarte å oppfatte, altså ta inn hele situasjonen og Fruas væremåte har jeg bare en vag anelse var litt sånn småsur akkurat den dagen. . .



Den som hadde vært flua på veggen og kunne høre praten gå der. . . . .


Den andre frua var yngre og ganske forskjellig som type, men ikke et diamentralt motstykke, hun var bare litt mer godlynt av seg og prata mer ledig: Høyrøyst skikkelse med vakkert tegna ansikt og en kropp med


ledige, elegante klær og lysblondt flott frisert damehår. Ganske så perfekt ytre, og samtidig et godt vesen og glad i unger. Jeg blei letta da jeg skjønte at hun hadde hushjelp til disposisjon. I mitt hode så jeg for meg hvor slitsomt det måtte være å holde hele det store bygget reint. Vi var jo vant til at kvinner veiva rundt med vasketua og såre hender og kort sagt; vaska hus på det jevne, å holde rent var hverdagslig.

I det hodet tegna jeg ei forestilling om en dame som skulle hatt en fin mann - så fin hun var. Og hun var jo som oftest helt alene med mange store rom, selv om hun sikkert trivdes med seg selv; – noe var ensomt der. Den yngste var også reist ut for å utdanne seg, Frua var nok mye alene, men det lå ikke en aura av ensomhet rundt det vi hadde i lag.

Det var så rart å forholde seg til hennes varme kontaktmåte, et noe annerledes uttrykt vesen enn det mer vanlige: Når hun så oss, så hun oss liksom på ordentlig, hun var alltid i møtekommende og positiv når vi hang rundt husene hennes. Og det var en sensasjon for meg at hun gjorde barneselskap for oss  og det flere ganger i året.

Et par ganger kunne jeg ikke hjelpe for stygge svart – hvite tanker: . . . om to mektige damer, den ene prinsessa og den andre heksa; men det der var nok fantasi fra et mytisk rollegalleri planta litt inn i vår oppfatning av holdninger nedarva – og lite prata om. Når jeg tenkte sånn ensidig, blei jeg skamfull, det var ikke rett å tenke sånn! Livet var helidigvis ikke helt som i eventyrene, men det uroa ei lita jente å oppdage at mange i nærmiljøet likte å prate om det værste

hos andre, det var for lite skrytprat.


Gjett om vi sikla etter det gedigne dukkehuset i hagen til Frua på neset; det så ut som ei lita hytte å leve et liv i og  bo i – sett med våre øyne. Først var det sånn at vi stadig hang rundt der og var greie unger som gjerne hjalp til og aldri gjorde ugang – som det het lokalt. Aldri at vi snek oss inn i hagen der uten å bli invitert inn. Og så sa vi vel en dag at vi likte dukkehuset og spurte pent om å få se innvendig. Og jammen fikk vi ikke det ja. Stor glede, så stor glede at jeg husker selve øyeblikket mer enn hvordan dukkehuset så ut innvendig. Kanskje hadde det blitt ei bu for hageredskap. Og så er det det rare med den greia: Jo, naboen hennes hadde et `ledig` dukkehus,og plutselig fikk ungene i min familie hele det huset i gave, og da fikk også vi to bestevenninner et sted å være, - for vi var yngst og i den rette alderen for dukkehus, mens søstrene våre nærmet seg puberteten begynte å få andre interesser.


Tilbake til den mektige Frua på neset: Hun tok oss inn i varmen. Og lille meg forstod det slik at det sikkert var fordi vi var gode venner med vår jamngamle guttevenn som bodde i arbeiderboligen deres; akkurat en sånn kjapp tanke et barn lener seg på, når barnet ikke helt skjønner at en selv faktisk er litt favorisert i forhold til andre – altså godt likt.



`Småjenter og Storjenter `                                                                                                                                                                               side 6 : 7


Fra det digre huset kunne hun se oss ligge på kaikanten ved lokalbåten med snøre; vi fiska ettter den lille rare, røde og iltre bunnfisken som lokalt heter Fesshompa - og navnet var like spennende som utseende, for foreldrene mine som kom fra lenger nordfra hadde et annet navn som jeg syntes var utrolig morsomt å si høyt og tenke på: Kointepella. Livet var herlig ved fjæra sjø, for da gikk vi under kaia og tok inn luktene, kjente på skjell og gylden tang og så på småfisk. Det eima av tjukk tjære ved småbåtkaia, og det eima av tjære ved stolpelageret til E – verket. Fargene glinsa i vann og sollys. Og Frua så oss nyte utsikta på berget over oljetankene; der var det noen flekker gress og nydelige løvtrær og vidunderlig å være.


Tenk å bli invitert til Frua på neset på boller og brus om sommeren og julekaker og godterier rundt jul, vi var kjempeheldige. Og følelsen av store stuer var ikke påtrengende innafor dørene der - fordi atmosfæren i huset var lun med mye og smakfullt interiør.



Det jeg husker best - også i de stuene - er vennligheta, og at en sånn dame ville prate med oss alle – og meg. Jeg hadde ikke ofte fått føle meg spesielt utvalgt som person vis à vis andre, og på det viset ga hun en livsgave. Hun skrøt - og ikke fordi hun ville smigre for å sette posisjonert maktgrep, hun prøvde ikke `innynde` seg for å oppnå noe annet enn å trigge håp og god selvfølelse: Positivt skryt er bra.

Ja jeg fikk følelsen av at smigeren var genuin og uforpliktende deilig ærlig. Og bare tanken at noen kan finne på å tenke sånn og så si det, - det var stort! Først tenkte jeg at hun kan da ikke mene det skrytet om meg. . ., - selvbildet mitt hang en del på observatørkroken den gangen også, selv om jeg for så vidt var mer enn nok tilstede: Jeg betrakta alt som skjedde – fra alle vinkler og ståsted - prøvde få med meg alt – se alt og forstå alt. Livet var så interessant å oppleve fra flere sider – og jeg følte meg ikke spesiell – jeg var bare en liten og anonym jente, ofte med store øyne og munn i ordflom og temmelig sjenert i uvante situasjoner. Men, her så sank det inn dette at hun synes jeg var spesiell og mer enn bra nok. For en herlig, vidunderlig sak å erfare med andre enn mammaer - at en kan være noe godt i verden for noen utenfor familien!


Frua på neset tok meg med til porten av bevisstheta og satte den store døra til det indre landskapet på gløtt. Og det gjorde nok den andre Frua også - på sin måte, hun hadde en slags verdighet og integritet i det bestemte, stolte og strenge, og kanskje litt i den gjerrige auraen jeg oppfatta ved hennes bitterhet – og uansett, vi hadde sett at hun var mer enn dette strenge på nært hold, vi hadde sett noe usagt sammen – og det var godt å se uten å berøre for mye også.


Vi prata aldri om det vi småjentene, men det lå litt i lufta at Frua på haugen var hennes favoritt - og motsatt var Frua på neset det for meg. Usagt var det sånn at vi også unnet hverandre

kjærlig og klok, - kanskje noe underkommunisert beundring fra en sterk voksenperson.


Disse to mektige enkene var ikke de eneste vi hadde fore å bli kjent med av bygdas interessante kvinner. Alle som en var betydningsfulle nok - bare de brydde seg på en ok måte og alle barn tiltrekkes jo av de mest entusiastiske eller ville voksne. Men vi to ungene hadde nok et spesielt øye for snille outsidere, det spesielle var spennende å utforske.

Selvsagt var voksne menn også grei å bli kjent med, men på den tida var naturligvis kvinnene viktigst som rollemodeller og i mye av barnets søken ligger ønsket om bekreftelse. Vi øvde oss på å bli mest mulig akseptert av dem, og når det bikket over, ville vi bli helt lik og herma personene, og det gikk sin gang med den utviklinga, men vi ble aldri voksenkopier. Det var på 60- tallet.



`Småjenter og Storjenter`                                                                                                                                                                                   side 7 : 7


Men det er som det er ellers i vår mangfoldige verden: Personer vi møter i visse sammenheng – der tidspunktet og viljen er god, de setter dype spor. Og det tar tid før barnets erfaringer slår skikkelig rot. Før vi småjentene visste ordet av det var vi huka og hekta på skolen og barndomsårene raste videre med masse nødvendig erfaring og haugevis av innfall. Der var alltids tid til å gjøre unyttige ting og f.eks. kunne

glede seg hemningsløst der og da, kanskje med `bare` småsaker. Stor glede av smått er ikke bare bare det!  Det virker som noe  lager seg sånn at de dype sporene forankres analogt med erfaringer - og til  mer utvikla bevissthet.

Det har hendt jeg tenkte  det kunne vært fint å være et sted tilbake der - og få takket to helt spesielle damer. Vi to små er nå  50 + og evig takknemlig for å ha bli møtt som individer og fått kjennskap til litt av innsida hos mektige kvinner. Nå vet vi at det handla om noe viktig og godt den gang, nemlig respekt for den andres ståsted - og at det å inkludere de som befinner seg på andre nivå i hierarkiet er vesentlig for godt samhold. Og vi fant ut noe mer om selvrespekt: - to små jentunger fikk justert selvbilder med enda mer kunnskap, nå visste vi mer om det som henger sammen.


Og vi erfarte at vår entusiasme smitta over på andre – for til og med voksne blir `forført` til åpenhet og forandring av ekte livsglede, vi skjønte at vi kunne holde noe stort og lite og åpent og godt sammen – og vi forstod at det der var kjempesterkt. Og noe usigelig deilig la seg innerst i sjela ja - og det der holder hjerterota varm. De aller beste minnene har ingen av – og – på knapp, - de bare er der, alltid.


Enda nå ser jeg hvordan gode impulser fra den ene blir til underholdning og inspirasjon for den andre, og at vi mennesker er så avhengig av den stimulerenede prosessen som underholdningsmomenter gir – ja det slutter jeg aldri å undres over, – bare tenk på at vi skal være så trengende . . . . at vi behøver så mye til hverandre med ønske om mer likeverd, i likevekt og med livsglede. . . . . at vi behøver så mye mer enn overfladisk egosentrisk driv, at vi behøver bli sett og se andre enn oss selv og samtidig klare bry oss på en måte som tar vare på det beste i livet, omsorgen for oss selv og andre.


     

                                                                                                            Asema, Hinnøya 2008 - 2009



                                                                                                                   Copyright Asema, 

                                                                                                         aase@asemagalleriheime.com




Frua på Haugen hadde sikkert over 20 ripsbærtrær.

Gården sett fra en ny vei som kom over jordene hennes, nær vår gamle skolevei


Ripsbærbuskene som en krans rundt hagen




Og så til fargene under kaia på nesset,

litt rusten og mye er borte av den opprinnelige kaia.




Fjøset og jordene er borte nå i 2009

Andre hus har kommet til



Fruas hus sett fra hagen



Kjellerdøra til huset på haugen








Frua på Haugens tomt nå, sett fra SFO huset, nærmeste nabo



Hovedgården på nesset anno 2009 sett fra Berg og Lasken







Hageporten til Frua på Nesset er som en port mot havet.
De store trærne er nå borte


Kjøkkeninngangen til Frua på Nesset rett bak arbeiderboligen



Kjellerinngangen arbeiderboligen på nesset

Gården på nesset sett fra lager + brygga

Nersida arbeiderboligen på nesset

Øversida arbeiderboligen

Fra denna vinkelen så
jeg oftest arbeiderboligen,
-dvs.  så fra bakeriet


Her gikk vi inn nesten i ærbødig andakt, glad førr å få lov : )



Jeg fant jeg fant nede på kaia : )


Litt av kaia e igjen, og mykje av utsikten. . . .


 Under her lå den
 småbåtkaia vi
va så glad i


Resten av kaia `vårres`

En snarvei ned tel sentrum
på nesset
, kjekt når husan
står så tett som her,
uten gjerda







Bjørkealleen på nesset






Vi lekte på berget ved oljetankan,
nu e nærmaste oljetanken borte
og bjørka har vokst grandiosa.



Brygga 2009


Asema Teknoprint:
Ved kaikanten på nesset